Møt Xinomavro – en guddommelig greker

Møt Xinomavro
– en guddommelig greker

Kjære vinvenn

Gudene – i hvert fall de tolv greske – skal vite at jeg forelsket meg i Hellas ved første blikk. Egentlig startet det enda før, på skolebenken, der jeg ble trollbundet av Odyssevs’ eventyr i Homers helteepos Odysseen og ikke minst Akilles’ bragder og dramatiske skjebne i Iliaden, også skrevet av Homer. På mine mange øyhopp rundt om i Egeerhavet har jeg verken villet eller klart å la være å fantasere om Odyssevs og hans farefulle opplevelser i øyriket vi har seilt gjennom.

Mine egne opplevelser i området har kanskje ikke vært fullt så dramatiske, men uansett svært fascinerende, der jeg har fråtset i kulinariske, vinøse og historiske omgivelser og ikke minst gode, viktige menneskelige møter.

I mars 2025 forlot jeg den barske norske vinteren og landet i et vårlig Athen. I leiebil fra flyplassen gikk turen nordover, mot den makedonske landsbyen Naoussa. Veien ble gradvis brattere, og vel oppe i fjellene trodde jeg nesten jeg hadde kommet tilbake til Norge, siden alle toppene var dekket med snø … På turen skulle jeg besøke en håndfull dyktige vinprodusenter, plukket ut på forhånd.

Den kanskje viktigste opplevelsen hadde jeg hos Kokkinos Winery, en av de minste produsentene på lista. Etter å ha blitt hilst hjertelig velkommen av eieren personlig, Konstantinos – en hyggelig kar i 40-årene med bred bart og et like bredt smil, ble jeg invitert på en omvisnings- og smakerunde med ham i produksjonsanlegget. Anlegget var ganske gammelt, men veldig rent – og ikke særlig stort (jeg må innrømme at jeg i mitt stille sinn tenkte: «De har sikkert ikke nok vin til eksport …»)

Men jeg måtte revidere min antakelse da jeg ble loset inn i et nytt rom. Her møttes jeg av et flott syn: En rekke små, men moderne vintanker i rustfritt stål, samt en betydelig mengde både nye og brukte tønner og sementtanker. Neste stopp var også tillitvekkende: en stor, velordnet vinkjeller, med en imponerende mengde flasker sortert etter årgang og cuvéer. Så langt hadde jeg bare fått smake fersk vin fra kranen til forskjellige tanker i produksjonsanlegget, så jeg må innrømme at jeg ble begeistret da vinmaker Konstantinos Kokkinos plukket fram en håndfull eldre årganger til smakingen, og spurte «Hvor vil du smake på disse vinene? Her i kjelleren eller på terrassen, med utsikt mot fjellene og vinmarkene våre?» Hva vi valgte, og hvorfor, er lett å skjønne av bildet.

Og da begynte magien – fremkalt med diverse magiske trylledrikker, alle laget på den smaksrike hoveddruen i Naoussa-området: Xinomavro. Til seansen fikk vi også selskap av stedets grunnlegger, Konstantinos’ far Stavros som kun snakket gresk, men likevel var like deltakende og hyggelig som sønnen. Årgangsflaskene ble åpnet og vinene testet med stor innlevelse og andakt, den ene etter den andre. Etter hvert fikk vi følge også av Konstantinos’ yngste bror. Omgivelsene var nydelige; solen kom fram fra sitt gjemmested bak skyene og gjorde det buktende landskapet enda vakrere.

Lykkefølelsen steg ytterligere da eierens kone dukket opp på terrassen, medbringende diverse rikholdige matposer med skinke, oster og andre, ferske lokale spesialiteter. Dagen toppet seg da vertskapet åpnet gårdens to eldste egenproduserte rødviner; da fikk vi virkelig oppleve hva en moden Xinomavro-vin har å by på! Dermed tok jeg en impulsavgjørelse av den typen jeg kun har tillatt meg å ta tre–fire ganger på mine 33 år som vinhandler. Der og da bestemte jeg meg for å samarbeide med denne dyktige og sympatiske familien, og fortalte dem om det umiddelbart. Den glade begivenheten ble selvsagt behørig beseglet med en jublende skål. Og jeg har aldri angret på beslutningen.

På vei tilbake til flyplassen tenkte jeg fornøyd fra min plass i passasjersetet at det er slike opplevelser som gjør det verdt å jobbe i vinbransjen. Ikke minst fikk jeg bekreftet min filosofi om at vin gjør oss mer visjonære og ikke minst knytter bånd mellom mennesker.

Franskfødt og elsker av det greske kjøkken, som jeg er, tenkte jeg i all ubeskjedenhet at det neppe var noen tilfeldighet at ordet gastronomi ble funnet opp av nettopp en gresk dikter (og matkritiker og gourmetforfatter), retorikeren Arkestratos, i antikken. Og heller ikke at ordet senere ble reaktualisert av intet mindre enn to franskmenn (i et dikt av Joseph Berchoux i 1801 og senere i et enda mer kjent dikt, av Brillat-Savarin 1825).