Stjerner i champagneskikkelse

Kjære vinnvenn

Champagne er og blir den vinen som virkelig byr på de aller mest magiske dråper. Det finnes etter min mening lite som stemningsmessig kan matche en forsamling av glade mennesker som venter spent sammen på å høre en av verdens fineste lyder, nemlig en champagnekork som åpnes og frigjør bobler av frihet, glede, forventning og liv.

Champagnebobler sprer seg i luften og våre sanser blir fylt av glede! Synet av et glass som blir fylt opp av champagne, den delikate duften og den fine lyden av de ørsmå boblene som spretter i glasset. Men det beste av alt er selvsagt den første slurken av en god champagne. Dom Pérignon (mannen som etter legenden er den som fant opp champagne) beskrev sitt første glass champagne på en inspirerende og svært poetisk måte. Etter hans første slurk skal han ha ropt til sine munkebrødre og sagt: «Skynd dere til meg, mine brødre! Jeg drikker stjernene!»

Når vi drikker champagne, pyntes alle ansikter nesten automatisk med et smil, kinnene blir rødere og blikkene blir fulle av liv, glede og sprudlende livslyst. På én måte var det vel dette elskerinnen til kong Ludvig XV, madame de Pompadour, i sin tid hevdet også, bare med litt andre ord?: «Champagne er den eneste vinen som får en kvinne til å beholde sin skjønnhet etter å ha drukket av den.»

Mest nødvendig av alle unødvendigheter
I store deler av verden skjer det sjelden en virkelig stor begivenhet uten at champagne kommer på banen: Alle viktige etapper i et menneskeliv (dåp, bursdag, bryllup, feiring av en eksamen, en ny jobb …), men også ved dåp av større båter, der man tradisjonen tro skal knuse en flaske champagne mot skroget (Titanic ble ikke døpt med champagne i 1911, og sank rett etter — mange overtroiske ser en forklaring i det), og i sport (Formel 1 og Tour de France og så videre) — er ikke champagne den mest nødvendige av alle unødvendige drikker på jorden?

Et fransk ordspråk (som alle champagne-hus prøver å kapre som sitt eget) oppsummerer det svært godt:

«Jeg drikker den når jeg er glad — og når jeg er lei meg.
Noen ganger drikker jeg den når jeg er alene.
Har jeg gjester, er den obligatorisk.
Er jeg ikke sulten, koser jeg meg med den,
og er jeg sulten, drikker jeg den.
Ellers rører jeg den aldri — med mindre jeg er tørst.»

(Jeg tenker at minst én person i min familie — uten å nevne navn — kunne ha sagt det samme. For hvem vil vel røpe seg selv …?! 😉
Spøk til side. For en stund i hvert fall. Jeg må nesten få føye til at selveste Winston Churchill, en betydelig champagne-entusiast, i sin tid sa dette enda bedre: «Den perfekte champagne er tørr, kald … og gratis.» Og ved en annen anledning: «Det er ikke bare Frankrike vi kjemper for, det er også for champagne!» Han sa forresten også (muligens inspirert av Napoléon Bonaparte når det gjelder akkurat denne): «Jeg ville ikke kunne leve uten champagne. I seier fortjener jeg det. I nederlag trenger jeg det.»

For meg, som ikke lever et fullt så dramatisk liv som ovennevnte herrer, holder det i massevis at champagne er en gledesspreder som åpner for en «lett og smilende filosofering og glade samtaler».

«Kun de fantasiløse klarer ikke å finne en anledning til å drikke champagne.»
Oscar Wilde (1854–1900)