En helt spesiell bok som jeg har hatt med meg i tankene de siste 20 årene!
I dag har jeg veldig lyst til å fortelle deg om en helt spesiell bok, som har vært veldig viktig for meg, og som jeg har hatt med meg i tankene mine de siste 20 årene!
Boken er spesiell av to grunner, for det første ble den kun utgitt i ganske få eksemplarer og den ble ikke lagt ut for salg. Forfatteren ønsket ikke å kommersialisere sin egen tragedie, bare dele historien med sin næreste og få opplevelsene ut av hodet. Å snakke om det verbalt ble for sterkt.
For det andre er det en type bok som beveger deg langt inn i sjelen, som setter sine spor og åpner for mange spørsmål. Da jeg leste denne boken, ble jeg fanget både av og med ham i Libanon. Jeg skjønte nøyaktig hva han skrev, følte og opplevde.
Jean-Paul Kauffmann er journalist, og var sjefredaktør i et lite, nesten konfidensielt vinblad i Frankrike kalt ”l’Amateur de Bordeaux” (Bordeaux-amatøren). Han ble holdt som fange i nesten tre år i Libanon, fra mai 1985 til mai 1988 av en ekstrem islamistisk terroristgruppe; Jihad Islamic / Hizbollah. Han delte fangenskapet med tre andre franskmenn. En av dem, sosiologen Michel Seurat, døde under fangenskapet, og hans kiste ble utlevert til Frankrike i 2005.
Den første vinen Jean-Paul Kauffmann valgte å smake som fri mann, var Bordeaux-vinen Château Léoville-Poyferré 1970. Et godt valg (tatt av en av de beste og hyggeligste vinprodusenter og personer jeg kjenner i Médoc) for en verdig markering av tilbakekomsten til den siviliserte verden.
Kauffmann skrev følgende: ”Mine vakter hadde kastet meg inn i et helt annet univers enn det jeg var kjent med: Bordeaux’s vinverden er rasjonell med sine slott, logisk helt inn til sin egen fantasi! Den er åpen på en nesten subtil måte mot resten av verden, ekstremt raffinert og oppmerksom. Den innebærer klare referanser og sentrert rundt vinproduksjon. Den er jordnær, fylt av dufter velsignet med elvepust (fra elven Garonne).
Min sol i løpet av tre år i fangenskap var en 100-watts lyspære som slo seg av under hver bombing. Alt var kunstig og latterlig. I denne innelukkede atmosfære fikk jeg ikke oppleve noe av den eksterne verden. Ingen dufter. Jeg var innestengt i en mineralverden bestående av veggene og stillheten.
I løpet av disse tre årene glemte jeg aldri smaken av vin. Den ble til slutt, sant nok, ikke mer enn et minne, en kortvarig følelse. Min største støtte var min hukommelse. Den ga meg minner, bilder og steder. Og av og til, i min dype og mørke sjakt, skjedde miraklet. Smaken av sedertre og solbær fra Cabernet Sauvignon og sviskearomaer fra Merlot kom tilbake til meg.
Hvor mange ganger har jeg ikke spasert langs Fylkesvei 2 (Départementale 2), som går gjennom Médoc. Jeg likte så godt å stoppe et lite øyeblikk ved bekken i Juillac, rett utenfor Léoville-Las-Cases. Lenket fast til min madrass drømte jeg ikke minst om dette, i tusenvis av timer. Min reise på åsene i Entre-deux-Mers-distriktet tok aldri slutt. Jeg satte pris på å bruke litt tid foran åpningen i St. Emilion-festningen og beundre landskapet og byen. Jeg siterte Rimbaud (fransk dikter) og drømte om så mange mulige hjemkomstreiser jeg skulle oppleve. Hver kveld åpnet jeg skapet mitt, fullt av minner mens jeg hørte mine fangevoktere i naborommet stønne og be til minne om Hussein, shiamuslim-martyren som døde i Karbala (Irak).
I mitt minneskap var alt veldig ryddig, som i kjelleren til en vinelsker: Som den unike rekken av platantrær (lønn) langs veien som fører til Château Margaux, Yquem og dens Toscana-aktige landskap, krydret med Atlanterhavets avgjørende duftinnflytelse på vinplanter, de små klokketårnene til Cos d’Estournel, det gamle sedertre til Lynch-Bages, blomstene fra Château Giscours og familiemalerier fra Château Soutard. Minnene til en fri mann. Man tenker aldri nok på hvor mye menneskelighet som finnes i vin og alt som er knyttet til den. Vinen er lik frihet, den gir fri bruk av tiden, en egen mulighet til å tenke og bestemme selv. En Bordeaux-vinelsker er en frigjort mann. Han smaker etter sine egne smakskriterier, definert i sitt eget hode.
Michel Seurat, som ble bortført sammen med meg 22. mai (1985), spurte meg om Bordeaux. Vi hadde ingen bøker, vi trengte å snakke. I vår meget trange celle på fire kvadratmeter, der vi bodde de to første månedene, måtte vi flykte i tankene. Han snakket om filosofi og siterte Kant og Hegel, jeg bidro med fortellinger fra annen litteratur og om Bordeaux’s vinverden.
Når jeg i dag tenker på mine to omkomne venner (Michel Seurat og den jødisk-libanesiske legen Elie Hallak, også henrettet under fangenskapet) ser jeg at vinen er et symbol og et livsprinsipp. Den er selve livskraften – kraft, styrke, vigør, vitalitet og kontinuitet.
Man visste for lengst at det ikke var nødvendig å drikke vin, det å snakke om den var tilstrekkelig for å ta vare på denne spesielle form for sosialt samkvem som vi hadde utviklet, og som var et overlevelsesspørsmål for oss.
Den franske filosofen Jean-Paul Sartres har sin egen oppsummering i boken ”Å skrive for sin epoke”: ”Man kan drepe deg, man kan forby deg å drikke vin resten av livet, men den siste dråpen av en Bordeaux-vin på din tunge …, intet menneske, ingen gud, kan ta det fra deg; det er en ren og skjær lykke!”
Fra ”Le Bordeaux retrouvé” skrevet av Jean-Paul Kauffmann (1989)
Denne uken vil jeg gjerne anbefale deg to helt spesielle viner fra Olivier Cuvelier:
Château Le Crock
Smak av plommer og modne bær. God struktur. Elegante tanniner.
Varenr.: 12337401
Pris: 389,90 75cl
Château La Croix Saint Estèphe
Elegant, rik og strukturert. Myk i munnen. God dybde, balansert.
Château Le Crock
Lørdag 13. November 2021 er vi med på smaksfestivalen i Elverum, og på vår stand kan du
smake flere gode Bordeaux viner.
Jeg skal også ha en MasterClass om Bordeaux vin (2 ledige plasser nå!!!)
Kanskje vi ses.
Klikk her for å lese mer om dette
Til slutt ønsker jeg deg en veldig god helg!
Vinhandler – Marchand de vins
